The English clergyman’s daughter

Margaret Sophia Green Kvikne

31st Dec. 1850 – 24th Jan. 1894

The English clergyman’s daughter who inspired the building of S. Olaf’s Church, Balestrand.

Margaret Sophia Green was born and raised in Birkin Vicarage (near Leeds and Selby, Yorkshire) – the eldest daughter of the Revd Valentine Green’s second marriage to Spophia. Her father died when Margaret was 22 and, along with some members of the family, she moved to Leicester. In 1886, already an experienced mountain climber, she made her first visit to Norway. On 16th July 18888 Margaret arrived in Balholm and met Knut Kvikne, a mountain guide and, with his brother Ole, proprietor of the Kvikne’s Hotel. Margaret and Knut were married four years later, in 1892.

Sadly, the marriage lasted under two years, as Margaret died as a result of the (Russian) flu pandemic/tuberculosis in January 1894. She was buried in Tjugum churchyard, across the fjord from Balestrand. Margaret had already planned to have an English church built in Balestrand and, on her deathbed, made Knut promise that he would erect a church.

Knut kept his word, the Kvikne family providing the site and much of the cost being born by two American ladies, Gertrude Abbott and Elisabeth Winslow Peters. On 18th July 1897 St. Olaf’s Anglican Church – built in the style of a Norwegian stave church – was completed and dedicated.

Margaret’s life – before marriage

Margaret’s father, Valentine Green (born 1800) – a descendant of Oliver Cromwell – had moved in 1835 from Knipton, in Leicestershire, to be the Rector of the parish of St. Mary the Virgin, Birkin, with St. John the Babtist, Haddlesey. The family consisted of his wife, Anna Barbara (née Vaughan), their 3 year-old son Valentine, 1 year-old daughter Emily, and the new baby Elizabeth. Another son, Thomas Hill, was born in Birkin on 7th April 1836.

(Thomas Hill Green subsequently became a successful academic and was appointed Professor of Moral Philosophy at Oxford in 1878. He became the leading figure in ‘ethical socialism’, with great sympathy towards the suffering of the poorer classes, and was a Temperance reformer (at Oxford he looked after his alcoholic brother, Valentine). He married Charlotte Symmonds and died, childless, in 1882).

Anna Barbara, the Rector’s wife, died of typhus on 12th April 1837, and was buried in the churchyard three days later.

Valentine Green later married Sophia Lilly (Feb. 1850), and their first daughter Margaret Sophia was born in 31 Dec. 1850. Three other children were then born – Robert Valentine, 9 April 1852 (died 3 Feb 1853), Catherine Georgiana, 11 Jul. 1853 and Arthur Valentine, 13 Jan. 1856.

We know that Thomas Hill Green was educated entirely at home, before going to Rugby school at 14, and it is reasonable to assume that the other children, including Margaret Sophia, were also taught in the large twelve-roomed Rectory. (Valentine Green had received his Cambridge MA when he was 25; his first wife was from an extremely academic family; and it was not unusual for such clergy families to have home-based education.)

In the 1861 census the Rectory housed ten people. This included, among others, the 10 year-old Margaret Sophia and three servants. Thomas, aged 25, was already lecturing at Oxford University. The house passed into private hands some years back and has recently been restored and re-occupied.

The old hand-operated water pump is still a fixture in the back yard, and we may picture the children ‘helping’ Ann Keightley – the housemaid – fetch in buckets of water for the meals and for washing and bathing.

St. Mary’s Church, Birkin, dated back to the early 11th century, some 100 years earlier than the earliest Norwegian stave churches with which it became indirectly linked, through the inspiration of Margaret Sophia Green Kvikne. The south aisle (seen above) was added in 1328, but little has been changed in the one thousand years that is has housed a worshipping community. Its most special feature is the Norman apse (semi-circular East-end), one of the very few remaining in Britain. This is another link to Norway and the apse of St. Olaf’s, Balestrand. The Church is some 100 meters or so down the village road from the rectory.

Being the Rector of Birkin was then a wealthy living for a clergyman. In 1865 the rector’s income was £1050, one of the richest livings in York Diocese (roughly £100, 000 / 1 million NOK today!). Tithes brought in an extra £626.

The village’s population was then given as 821. In 2001 it was only 146, the large families of 8 or 10 children and a rural community relying on great numbers of agricultural workers both being consigned to history.

Aged 73 years and still in the post, the Revd. Valentine Green died in 1873. Within a few months of his death, the remaining family would have been obliged to leave the rectory. The 1881 census shows Margaret Sophia living with Emily and Elizabeth (her half-sisters) and Catherine (her younger sister) in Leicester. Sometime between 1873 and 1886 Margaret took up mountain climbing in a serious way. By the time she first visited Norway (1886) she was already an experienced climber. On 23rd July that year she reached the top of the Buar glacier in Hardanger. A renowned pioneering rock-climber, she became only the second woman to climb the steep Romsdalshorn. She moved on to Geiranger and ended her tour by visiting Fantoft Stave Church in Bergen. Here perhaps the seed was sown for her later idea of an English “stave” church.


On 16th July 1888 Margaret Sophia Green first visited Balholm, arriving on one the thrice-weekly steamship services that had just been introduced. She soon met Knut Kvikne, one of the two brothers running the inn at Holmen in Balestrand. Knut organised leisure activities for guests and was an experienced mountain guide and had an excellent command of English (from his time in America). She fell in love with the tall handsome Knut and returned the following year to spend time in Balholm and district. Margaret and Knut were married in Bergen Register Office in August 1892.

She never felt entirely at home in the Norwegian Church, and also believed that the many English (and other) tourists visiting Balestrand would appreciate Church Services in English, using normal Anglican worship. Even before she became ill – during the autumn of 1893 – she began to raise money for her projected church, as well as continuing to help in the running of the hotel. The tuberculosis took its course but, as she lay dying, Margaret made her husband promise to erect an English church in Balestrand.

Margaret Sophia Green Kvikne died on 24th Januar 1894. Knut kept his word and on 18th July 1897 the church was completed and dedicated.

St. Olaf’s Church (Sant Olaf Kirke) was designed by Zetlitz Kielland, who based his design on the Norwegian stave churches. As with Margaret’s home church in Birkin, the apsidal east end in prominent.

There are 9 Saints’ windows in St. Olaf’s church (see separate leaflet). The one featuring St. Margaret (1046-1093) – the granddaughter of Edmund Ironside, King of Wessex, is the first window, possibly as the church was inspired by Margaret Sophia Green Kvikne.

Timeline of key dates

1850 Birth of Margaret Sophia Green Berkin Rectory, Yorkshire, UK.
1872 1st Anglican presence (chaplaincy) in Norway – at Balholm (Balestrand). Listed in SPG European Chaiplaincy Minutes.
1877 (Feb) Ole Kvigne buys the Holmen shop/inn. Ole and Knut later changed their name to Kvikne.
1885 (July) 1st package holiday to Norway. By Thomas Cook’s Scandinavian Manager
1886 (23 July) Margaret S Green arrives in Bergen.  
1888 (16 July) Margaret S Green visits Balholm for the 1st time.  
1889 (17, 20, 22 March) Margaret conducts Services at Balholm (for SPG). At Kvikne hotel.
1892 (2 Aug.) Margaret and Knut Andersen Kvikne marry in Bergen. Margaret Kvikne helps run the Hotel. She starts to collect money for an ‘English Church’. Bergen Byfogd (Register Office).


Flowers, kitchen menus etc.

Encourages others (Gertrude Abbot and Elizabeth Winslow Peters, etc)


1893/4 An ill Margaret asks Knut to build her ‘English Church’.  
1894 (24 Jan.) Margaret Sophia Green Kvikne dies. TB+Asian/Russian flu – paralysis of the heart.
          (1 Feb.) Margaret is buried at Tjugum church. Service taken by Revd Harald Ulrik Sverdrup.
1896 (12 April) Ole Kvikne hands over land at Midnesbakken to Anglican Church. New church, designed by Zetlutz Kielland – based on the Vang Stave Church. Vang church moved to Bruckenberge (SE Germany, now Karpacz in Poland.
1897 (18 July) S Olaf’s Church opened and dedicated  
1898 Canon Hutchinson gave/offered the 9 stained glass saints’ windows. Chaplain at Balholm Dec. 1897; Offer accepted by SPG.


Text and research by John Roden (York) 2007, revised in 2014.

From Birkin to Balestrand

I magasinet “The European Anglican” No. 54 (gitt ut av Diocese in Europe, The Church of England) som kom ut sommaren 2012 kan ein lese om John Roden sitt arbeid med den engelske kyrkja i Balestrand og kva linken er mellom denne unike anglikanske stavkyrkja, prestedottera Margaret Sophia Green Kvikne og ei kyrkje i Birkin i York.

From Birkin to Balestrand - Faith links across the fjords. Published in The European Anglican No. 54 2012.

From Birkin to Balestrand – Faith links across the fjords. (pages 12-13)

Engelskkyrkja og Margaret Sophia Green Kvikne

I boka “Balestrand” av Knut Bry og Idun A. Husabø (Skald 2011) kan ein lese eit intervju med presten John Roden som har forska på historia til Margaret Green Kvikne. Artikkelen heiter “Anglikansk sommarjobb” og er tilgjengeleg for lesing på nett:


Bolette Christine Pavels Larsen

Bolette C Pavels Larsen

Foto: Mundal Hotel/Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Trykk frå songhefte 1907.

– forfattar, kritikar og målkvinne

Bolette Christine Pavels Larsen var fødd inn i ein embetsmannsfamilie 18. oktober 1847 i Sogndal. I dei fleste åra av sitt liv var ho busett i Bergen. Bolette var forfattar, omsetjar og litteraturkritikar i Bergens Tidende, og ho var ein sentral aktør i det litterære feltet frå 1880-åra til over hundreårsskiftet. Ho var den første forfattaren med utgjevingar på sognedialekt og soleis på landsmål i fylket. Ho gav også ut bøker på riksmål.

Bolette omsette i 1888 tekstar frå skånsk til sogne-dialekt og fekk dei publisert. I 1897 gav ho ut forteljingar på sognemål. Forteljingane kom same året ut på dansk-norsk, og fem år seinare vart andre tekstar av Bolette gjevne ut på riksmål. Arne Garborg rosa forteljingane hennar som var skrivne på sognamål, og som kom ut i serien Små-stubbar, publisert av naustedølen Mons Litleré i 1886. Ifølgje Sigrid Bø Grønstøl skriv Bolette Pavels Larsen «med lett humor og mild ironi […]; ho snur på samfunnshierarkiet» (Vestlandets historie, 2006, bd 3, s. 214).

I Bergens Tidende fungerte ho som hovudkritikar frå 1884, og melde bøker frå heile Norden – med eit ekstra vake auge på dei frå Sverige. Bolette var også svært interessert i litteratur på nynorsk, og fungerte som formidlar av bøker på landsmål av ukjente forfattarar. Ho var ein støttespelar for Mons Litleré når det gjaldt drifta av nynorskforlaget han eigde.  Bolette var medlem av Vestmannalaget, ein landsdekkande landsmålorganisasjon med base i Bergen.

Kontakt med kjende forfattarar
Bolette hadde eit finmaska kontaktnett til andre forfattarar og litteraturkritikarar: Arne og Hulda Garborg, Knut Hamsun, Hans E. Kinck, Werner von Heidenstam frå Sverige, Hans Seland, Jens Tvedt og dei danske brørne Edvard og Georg Brandes. Ho var i kontakt via brev med August Strindberg, verdskjend svensk dramatikar og forfattar, og fekk løyve til å omsetje og trykkje eit skodespel som føljetong i Bergens Tidende i mars 1883. Universitetsbiblioteket i Bergen oppbevarer manuskript (oversikt) av Bolette.

Første husmorskulen
I 1874 vart Bolette gift med Ole Johan Larsen (1845-1928) i Gloppen. Dei fekk ingen born. Heimgarden til Bolette i Kroken i Luster kommune vart til den første husmorskulen i dåverande Nordre Bergenhus amt etter sal i 1884. Det er reist ein minnestein over Bolette i Fjærland i Sogndal kommune. Ole Johan Larsen donerte bøker til Bergen Museum frå samlinga deira.

Kunstnarleg slekt
Gjennom mora var Bolette i slekt med målar Gerhard Munthe (1849-1929) og lærar og forfattar Margrethe Munthe (1860-1931).

Bolette døydde 8. desember 1904 i Bergen.


Omsetjingar av Bolette C. Pavels Larsen

  • Aho, J. (1889). Skildringer fra Finland. Bergen:Mons Litlerés forlag.
  • Heidenstam, von W. (1890a). Fra Col di Tenda til Bloksbjerg : Reiseskitser. Bergen:Beyer.
  • Heidenstam, von W., Levertin, O. (1890b). Pepitas bryllup : en litteraturanmeldelse. Bergen:Beyer.
  •  Wernér, H. (1888).  Staaveprat : ette´ Henrik Wraner ; fritt omarbeidd pao sognamaol ao Bolette C. Pavels Larsen. Bergen:Mons Litlerés forlag.
  • Mörner, B. (1893). Salig Baronessen.



Materiale om Bolette Christine Pavels Larsen




Lenkjer om Bolette Christine Pavels Larsen

Litteratur og kjelder

  • Aftenposten. (1892). Hvad skal man unde sig selv og sine venner til jul? (14.12)
  • Bolette Christine Pavels Larsen. (2009). Allkunne.
  • Bolette C. Pavels Larsen. Store norske leksikon.
  • Bjørkum, A., Bondevik, J. (1978). TIDSSKRIFT. nummer 26 : dikting og diktarar frå Sogn. Førde : Historielaget i Sogn.
  • Bolette C. Pavels Larsen.
  • Grønstøl, S. (2006). Vestlandslitteraturen. I Helle, K., Grepstad, O., Lillehammer, A. & Tryti, A.E. (Red.), Vestlandets historie. Vigmostad & Bjørke : Bergen.
  • Stegane, I. (1983). Mons Litlerés forlag : eit pionertiltak i nynorsk forlagsdrift. Oslo : Samlaget.
  • Gjersdal, A. (2013). Velkommen, Deres Majestet, til mitt rike!. Bibliotekforum, 37 (1), s.34-[36]. Henta frå

Martha Tynæs

Martha Tynæs med Arbeidarpartiets sentralstyre 1906-1909. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Martha Tynæs med Arbeidarpartiets sentralstyre 1906-1909. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (cc-by-nc-nd)

Martha Tynæs var fødd 5. november 1870 i Florø i Flora kommune. Ho var svært aktiv i arbeidarrørsla, og blei spesielt kjent som ein god talar og agitator. Ho markerte seg ved samlingar i kampen om full røysterett for kvinner, og på landsmøtet i Arbeidarpartiet i 1899 hadde ho eit sterkt innlegg om kvinner og samfunnsdeltaking: «Hvorfor staar kvinderne saa sløve og likegyldig overfor arbeiderbevægelsen og samfundsspørsmaalene?». Martha engasjerte seg også sterkt når det gjaldt barns rettar.

Første kvinne i bystyret

Martha leia Arbeiderpartiets Kvindeforbund, som arbeidde med politiske saker gjennom opplysing, i 15 år, sat i 17 år som einaste kvinne i sentralstyret i partiet, og var blant dei første kvinnelege representantane i Kristiania bystyre frå 1901 til 1919. Frå 1908-1919 sat ho i formannskapet i hovudstaden.

Til val for Stortinget

Historisk er kanskje Martha Tynæs mest kjent for at ho var ein av dei aller første kvinnene i landet som stod på val til Stortinget. Det var i 1909 at ho var kandidat for Arbeidarpartiet i Hammersborg krins i Kristiania. Men Martha vart ikkje valt inn i nasjonalforsamlinga.

Arbeidde for full røysterett

Martha Tynæs. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Martha Tynæs. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Martha Tynæs vart først formann i Arbeiderparties Kvindeforbund i 1904, og frå 1906 blei ho i vervet dei neste fjorten åra. Av dei viktigaste sakene var arbeidet med å sikre kvinnene full røysterett ved stortingsval. Det lukkast, som vi veit, i 1913. I 1921 braut Martha Tynæs med Arbeidarpartiet og gjekk inn i leiinga i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.


Ho skreiv fleire artiklar i Kvinden, eit månadstidsskrift Arbeiderpartiets Kvindeforbund starta i 1909. Nye barnelover, foreiningar for kvinner i arbeidarrørsla, rekrutteringsarbeid og kommunal stønad til trengande var tema Martha skreiv om i artiklar i dette tidsskriftet.

Arbeidde for barns rettar

Martha Tynæs arbeidde ved byfutkontoret i Kristiania der ho etter kvart fekk stilling som fullmektig. Ho var svært oppteken av sosiale spørsmål, og var sakkunnig for Sosialdepartementet under arbeidet med lover og rettar for barn fødde utanfor ekteskap («Dei Castbergske barnelovene»).

Martha var gift med målaren Lars Tynæs frå Ørskog på Sunnmøre. Dei hadde tre born. Ho døydde i Oslo 8. januar 1930.


Utval artiklar i tidsskriftet Kvinden (utgitt av Arbeiderpartiets kvinneforbund):

  • Tynæs, Martha. (1910). Bør kvinderne ha eget kvindeforbund.
  • Tynæs, Martha. (1911). Kvindeorganisationer.
  • Tynæs, Martha. (1914). Nye forslag til barnelove.
  • Tynæs, Martha. (1914). Kvindeklinikken og ansættelsen der.
  • Tynæs, Martha. (1915). De nye barnelove.
  • Tynæs, Martha. (1915). Kommunale hjelpekasser.
  • Tynæs, Martha. (1917). Valgbetragtninger.
  • Tynæs, Martha. (1918). Kvindernes Vælgerforening.
  • Tynæs, Martha. (1918). Kvinderne og valget.
  • Tynæs, Martha. (1918). Min agitationsturne.


Materiale om Martha Tynæs

Lenkjer om Martha Tynæs

Litteratur og kjelder




Les meir om Nikka Vonen

Nikka (Nicoline Marie) Vonen

Født 14.november 1836 i Dale i Fjaler kommune i Sunnfjord. Konfirmasjonen fann stad i Davik i Nordfjord i 1851. Ho er mest kjent som skulestyrar og pedagog, men har også samla, skrive ned og gitt ut folkeminne og folkeskildringar frå Sunnfjord. Tekstane vart gitt ut på riksmål med dialogar på dialekt. Etter kvart vart dei omsett til landsmål. Nikka Vonen var involvert i målstriden i pionértida til nynorsken i 1860-70-åra. Ho var ugift. Nikka Vonen døydde 97 år gamal i november 1933.

Skulegong og arbeid

Først to år ved Lindemanns Pensionat og Skole for Pigebørn av den betre Classe i Davik i Nordfjord dit ho kom i 11-12-årsalderen, så i teneste som guvernante på Kinn utanfor Florø, i Lyngdal, i Kristiania og i Drøbak. 26 år gamal tok Nikka Vonen til ved Nissens Pigeskole for Voksne i Kristiania, og mykje tyder på at ho ei tid var elev ved Eugenias Stiftelse i hovudstaden. I Kristiania fekk nok Nikka Vonen stimulert interessa si for kultur, utdanning og kunnskap og kjent på straumdraga i tida når det gjaldt samfunnsspørsmål. Ho var særs interessert i tekstane til Snorre, og han vart lesen av Nikka Vonen allereie då ho var barn.

Skule for piker

Nikka Vonen starta pensjonatskule for jenter på Steia i Dale i 1871. Den vart driven av Nikka Vonen til 1907. Om lag 800 elevar frå 11 til 20 år gjekk ved skulen som ga undervising på folke-og middelskulenivå. Den første, faste kvinnelege stortingsrepresentanten, Karen Platou (1879-1950), født i Mandal og representerte Høgre frå 1922, gjekk på skulen til Nikka Vonen. Han er karakterisert som særs viktig for utviklinga av pensjonatskulane, og hadde elevar frå utlandet i klasserommet.

Formidlar av folkeminne

Nikka Vonen samla, skreiv ned og ga ut munnleg, overleverte folkeminne i form av segner og forteljingar, tradisjonar og tru, dialektord, gåter, leikar, lækjarråd, viser og skildringar. Mesteparten av det innsamla materialet hennar er frå Sunnfjord, men noko er truleg også frå Sunnmøre og frå Gudbrandsdalen. Dette tok ho kanskje til med etter oppmoding og oppmuntring av Eilert Sundt, den første sosiologen i Noreg. Nikka Vonen møtte etter alt å døme Sundt for første gong i Dale i 1862.


Første stykket på prent frå Nikka Vonen var «En Husmandsfamilie» på riksmål i tidsskriftet Folkevennen i 1865. Husmannsfamilien var frå Dale. Om lag 20 segner vart i 1868-1869 trykt i Dølen, bladet åt Aasmund Olavson Vinje. Her kom dei første landsmåltekstane frå Vonen til lesarane. Dei var rett nok omsett til landsmål av språkforskar Hans Ross. Dialogane var på dialekt frå handa åt Nikka Vonen. Nokre år etter kom forteljingar av ho på trykk i tidsskriftet Svein Urædd og i Lauvduskar på 1870-talet – på landsmål. Soleis var Nikka Vonen ansvarleg for dei første stykka på nynorsk på trykk i det nye skriftmålet si aller første tid.


Nikka Vonen meldte seg i 1872 som første kvinne inn i nynorskorganisasjonen Vestmannalaget i Bergen (skipa 1868), og var i medlemslistene åt Det Norske Samlaget til og med 1875. Nikka Vonen brevveksla med framståande personar i kultur-og samfunnsliv i landet på den tida: m.a. Bjørnstjerne Bjørnson, prest og skulemann Christopher Bruun, historikar Ernst Johan Sars.

I fjellheimen

Nikka Vonen var blant dei første kvinnene i Jotunheimen og på Galdhøpiggen, og blei medlem av Den Norske Turistforening truleg frå starten i 1868. I august 1874 vart ho kjent med den britiske fjellklatraren William C. Slingsby.


I 1894 fekk ho Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull for arbeidet med pensjonatskulen. Nikka Vonen var æresmedlem i Bergen Museum.

Diktet “Den rare kone” av Claus Frimann

Diktet “Den rare kone” av Claus Frimann

Diktarpresten Claus Frimann hadde stor respekt for kvinnene og arbeidet deira. Han var observant og la merke til alt dei gjorde og kunnskapen dei hadde om mangt og mykje. Særleg var han ein stor beundrar av mora si, Sara Cold Frimann, som vart enkje i ung alder med fire born under 13 år, alle gutar. Claus var eldst og måtte soleis tidleg trå inn i mannens verden med det ansvar og dei plikter det innebar. Då han gifta seg var det med ei som hadde tilsvarande kvalitetar som mora stod for, Anna Margrethe Meldal. Begge desse kvinnene er det sagt er Claus Frimann sine førebilete og inspirasjonskjelder til denne visa som han kalla «Den rare Kone». («Rare» tyder her fin, sjeldan, spesiell.) Ein hyllest til kvinnene!

– Elin Pehrson Grytting



Tekst: Claus Frimann (1746-1829), (Frå “Almuens Sanger”)

Den fiineste Kone paa Stranden
Hver Aften jeg tager i Favn;
Om jeg vilde bytte med Granden,
En Nar maatte være mit Navn;
Ret aldrig en Smule hun mukker,
Endskiønt jeg er ude om Qvel;
Thi kalder jeg hende mit Sukker,
Min Due, min sødeste Siel.

Ei Døren paa Væggen hun slænger,
Som mangen En har for Maneer,
Der dybt dog med Hovedet hænger,
Naar man udi Kirken dem seer;
Ei Ternen i Haaret hun rykker,
For hende gaaer Drængen i Roe;
Hvad Andre i hundrede Stykker,
Det slaaer hun aleene i to.

De groveste Avner og Stilke,
Som findes i Hamp og i Blaar,
Dem spinder hun myge som Silke,
Ja fine som hængende Haar;
Hun væver de bedste Gaasøien,
Som gaae giennem Hovvold og Skaft;
Du skulde see Helligdags-Trøien,
Den lyser som flammende Taft.

Naar Ilden paa Gruen hun tænder,
Hun tager den vaadeste Blok,
Hun puster een Gang, og den brænder
Som Spaanen af tørreste Stok;
Sin Tvorre forstaaer hun til Prikke,
For Gryden hun staaer som en Mand,
En Klump udi Meelgrøden ikke
I femten Aar mindes jeg kan.

Hun brygger et Øl, kiere Broder!
Især naar hun brygger til Juul, –
Jeg sværger, at rigtig Sterkodder
Det slog som en Smaadræng omkuld;
Af Fløden et Smør kan hun lave,
Af Vallen en Stolterkiæs-Ost,
Som frit kunde staae for en Pave,
Ja, var det endog for en Provst.

Et Himmelraad sikkert hun kiender
For Sygdom paa Folk og paa Fæ;
Den Olie, af dig som hun brænder,
Velsignede Eenebær-Træ!
Til Stedet kun nærmer sig Lugten,
Den Smerte i Kiød eller Been
Til Pokkers alt er den paa Flugten,
Og kommer ei snarlig igien.

Ret artig de Rygter spadsere
Om hendes mirakelske Ting,
To Skilling jeg torde parere,
Hun kiendes vel tre Miil` omkring;
Gid, Præsten ei efter det kommer!
Han troer, det er Troldoms Bedrift;
Vee den, for Hr. Ole som kommer;
Han sætter forfærdelig Skrift.


Les meir om Sara Cold Frimann

Sara Cold Frimann (1714 – 1800)

Sara kom til Selje som prestekone, inngifta i den kjende Harboe Frimann-slekta. Ho vart lagt merke til i samtida og hugsa i ettertida fordi ho var raus og hjelpte sine medmenneske, men også fordi ho hadde sans for forretningar. Korleis vart Sara det driftige mennesket ho var?

Kven var Sara Cold?

Sara vart fødd i Romedal, ei bygd sør i Hedmark. Ho var dotter av presten Isaac Cold og hans andre kone Mette Larsdatter Sleichar. Faren var sjølv son av presten i Øyer og av god familie. Han var først gift med Mette Nielsdatter Hover. Hun døde i 1701, og i skiftet etter henne står det oppført elleve barn. Hun hadde en son og tre døtrer frå tidlegere ekteskap, og med Isaac hadde hun fire søner og tre døtrer. Arven etter henne var stor, og Isaac var ein halden mann.

Mor til Sara er det ikkje lett å finne ut mykje om, men ho var stedotter til broren til Isaac. Dei gifta seg i 1702 og fekk tre barn saman. Sara hadde i alt ni søsken. Brørne fekk alle god utdanning, og den eldste, Jakob Cold, vart ein namngjeten prest i Kristiania. Jentene skulle ikkje utdannast på den tid, men Sara hadde god tilgang på bøker i oppveksten og kan ha lese mykje. Ho fekk også lære å veve og gjere handarbeid.

Far til Sara vart prost for Øvre Romerike i 1724, og familien flytta til Nannestad. Det var her Sara møtte Peder Harboe Frimann og gifta seg med han i 1745. Det skal ha vore sagt om Sara at ho ikkje var særleg pen, og folk i Selje undra seg over at ein så staut kar som Peder ville ha henne. Anna Harboe, mor til Peder, skal ha svara at «er ho pen nok for han, er ho pen nok for oss andre».


Kan hende hadde Sara andre kvalitetar som Peder sette høgare enn utsjånad. Både Peder og Isaac Cold var pietistiske prestar, opptekne av personleg tru og moral. Pietistane meinte det ikkje var nok at folk gjekk til kyrkje kvar søndag og utførte dei pliktene kyrkja påla dei. Kvar einskild måtte ha eit forhold til Gud. Skulle folk få det, måtte dei kunne lese bibelen. Pietistane ville at alle skulle lære å lese, og dei noterte ofte med stor flid opplysningar om korleis soknebarna levde.

Sara hadde same forståing av kristentrua som Peder. Ho var godt kjend med bibelen og viste flid i alt sitt arbeid. Då dei kom til Selje som nygifte, sette dei i gong med både fattigstell og skule. Sara held kurs i handarbeid for unge kvinner.

Prestefrue i Selje

Det er ikkje fortalt mykje om den første tida Sara budde i Selje. Då var det helst mannen Peder som vart omtala. Han var godt likt i bygda, og ikkje redd for å ta i eit tak. Biskop Erik Pontoppidan roste han for «berømmelig Flid i sin Gjerning» etter sitt besøk i 1750, men la til at han «prædikede ..lidt fryktsomt».

Sara og Peder fekk sju søner, men berre fire vaks opp. Spedbarnsdød var svært vanleg på 1700-talet. I kyrkjeboka frå Selje 1745 – 1750 er meir enn halvparten av dei døde spedbarn. Peder har ringa inn både dåpsdagane og gravferdsnotisane for barna sine, og han skreiv ned nøyaktig kor gamle dei vart. Det må ha vore tungt for både mor og far.


Peder døydde i 1759, og Sara sat att med fire søner. På den tida var det vanleg at enkjene gifte seg opp att etter kort tid. Sara valde å vere eineforsørgjar. Ho fekk ein stor arv etter Peder, og ho var ikkje nøydd å gifte seg opp att av økonomiske årsaker slik mange enkjer var. Ho hadde eit hus i lag med svigermora på prestegarden, eigde part i fleire andre gardar og hadde eigen fiskebåt og notbruk. Som presteenkje fekk ho 30 riksdaler i året, og Peder hadde også sett av pengar i ei enkje-pensjonskasse som årleg ga ho 30 riksdaler til.

Om arven var god, kravde det mykje arbeid å følgje den opp. Den eldste sonen Claus var 13 år då faren gjekk bort, og han vart til god støtte for mora. Han fekk lære å føre rekneskap, og han deltok i det praktiske arbeidet. Sara var dyktig og nøysam i hushaldet, og ho fann også tid til å veve og farge tøy for sal.

Svigermora Anna hadde ord på seg for å vere gniten, men ho skal ha støtta opp om svigerdottera og barnebarna. Dei fekk også sin del av arven etter henne i 1769. Svoger til Sara, Wilhelm Frimann, fekk ingen eigne barn. Han hadde brorsønene hos seg i periodar og hjelpte til med utdanninga deira.


I «Galleri af berømte Fruentimmer» frå 1793 skriv Birch at det var små kår hos Sara. Det stemte nok ikkje heilt, men ho arbeidde hardt og flittig sjølv om ho ikkje var nøydd til det. Etter kvart som sønene vaks til, selde ho unna litt jordegods og kosta utdanning på dei.

Dei to eldste sønene vart prestar som faren. Claus Frimann var prest på Davik og kjend for sine jordnære og folkelege dikt og songar. Isaach Severin Frimann var prest i Namdal. Den tredje i rekka, Johan Cold Frimann, vart lege og busette seg i Trondheim. Den yngste, Peder Harboe Frimann, gjorde karriere innan utanrikstenesta og diplomatiet, og budde i København. Han skreiv også nokre dikt.

Alle sønene held kontakt med mora i vaksen alder. Då Sara gjekk bort i 1800, sette Claus inn annonse i Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger. Der gir han mora tittelen dikterinde, men det er berre eit dikt ein veit ho har skrive.

Kvifor vart Sara eit berømt fruentimmer?

Korleis Birch fann fram til Sara i Selje då han sette opp sitt galleri av fruentimmer, er det ikkje godt å finne svar på. Truleg høyrde han om Sara frå nokon som kjende ho. Det kan godt ha vore ein av sønene eller eit anna familiemedlem.

Sara delte lagnad med fleire andre enkjer i distriktet. Å sitje med jordegods, fiskebåt og notbruk for ei einsleg kvinne var ikkje unikt. Både svigermora og svigerinna gjorde det same. Men livet til Sara var innhaldsrikt og spesielt, og ho var ei driftig dame. Det var lett for Birch å skrive godt og oppdragande lesestoff om henne.


Omtale på nett

På nett:

I media:

Bygdefeminisme for stemmerett

Bygdefeminisme for stemmerett

Tekst av Eli Bjørhusdal og Oddmund L. Hoel

Camilla Collett (Fotograf Robert Collett), Aasta Hansteen (Fotograf fru Brun), Gina Krog (Fotograf Hansen & Weller), Cecilie Thoresen (Fotograf Gihbsson) og Randi Blehr (Fotograf Selma Jacobsson). Alle foto er frå Nasjonalbiblioteket si samling "Kvinnesak, portretter" på Flickr.

Camilla Collett (Fotograf Robert Collett), Aasta Hansteen (Fotograf fru Brun), Gina Krog (Fotograf Hansen & Weller), Cecilie Thoresen (Fotograf Gihbsson) og Randi Blehr (Fotograf Selma Jacobsson). Alle foto er frå Nasjonalbiblioteket si samlingKvinnesak, portretter på Flickr.

Camilla Collett. Aasta Hansteen. Gina Krog. Cecilie Thoresen. Randi Blehr. Kristine Bonnevie. Dette er kvinner som vert framstilte som pionerar i kampen for den norske kvinnerøysteretten. I 1913 var Noreg det fjerde landet i verda som innførte røysterett for kvinner. Me skal her gje eit lite bilete av dei historiske føresetnadene for det som hende i 1913, med særleg blikk på bygde-Noreg generelt og Sogn og Fjordane spesielt.

Så, smak på namna: Collett, Hansteen, Krog, Blehr. Dette er ikkje akkurat norske småbrukarar og arbeidarar. Det er namna til den øvre middelklassen og til borgarskapets døtrer. Historiebøkene fortel oss då òg at det var dei ugifte borgarskaps- og middelklassekvinnene i dei største byane som dreiv kvinnerøysterettskampen dei tre-fire tiåra før 1913. Ugifte kvinner måtte ha inntekt, og dermed òg utdanning og jobb. Dei arbeidde gjerne som lærarar og guvernanter og betalte såleis skatt som menn. Likevel hadde dei ikkje røysterett ved politiske val, fordi dei var kvinner.

Den norske kvinnekampen byrja for alvor i 1870-åra. Det skuldast sjølvsagt storpolitiske hendingar, men det skuldast òg ei bok – nemleg Om kvinnenes undertrykkelse av den britiske filosofen John Stuart Mill. Boka kom ut i 1869 og blei ein viktig vegvisar for kvinnestemmerettsaktivistar i heile Europa. 1869 var òg det året Nikka Vonen starta jenteskulen sin ute i Dale, i Fjaler. Som mange av dykk veit, og som denne utstillinga fortel om, var det ein skule for borgarskapsjenter frå heile landet, jenter frå den norske eliten. Fleire av elevane herfrå blei seinare kjende skulefolk, lærarinner og skribentar, og vart såleis med i den urbane kvinnerørsla som aktivistar for kvinnerøysterett rundt hundreårsskiftet.

Nikka Vonens Pigeinstitutt i Dale i Sunnfjord. Foto Arild Nybø

Nikka Vonens Pigeinstitutt i Dale i Sunnfjord. Foto Arild Nybø

Men kva med alle andre norske kvinner? Dei som ikkje heitte Collett og Bonnevie, men Kvåle og Brendehaug? Dei som ikkje budde på Frogner i Kristiania, men i småbygder i Sogn og Fjordane? Var ikkje våre formødrer med i kampen for røysterett?

Nei, dei var ikkje det, om ein skal ein tru norske historiebøker. Men det skal ein kanskje ikkje alltid. Lat oss no sjå på Nikka Vonen i Dale. Ho starta ein jenteskule som var oppsiktsvekkjande i si tid. Skulen var sterkt inspirert av grundtvigianske opplæringsprinsipp, altså den same ideologien som den norske folkehøgskulerørsla var forma etter.  Folkehøgskulane var òg ei rørsle som verkeleg kom i siget på Nikka Vonen si tid. 30-40 slike skular vart skipa frå midt på 1860-talet til midt på 1870-talet.

Som skuleideologi er grundtvigianismen kanskje mest kjend for ‘det levande ordet’, og som kritikk av pugg og autoritetstru. Mindre kjent er det at dei grundtvigianske skulane gav jenter tilgjenge og dreiv fellesundervisning med gutar og jenter mykje tidlegare enn alle andre vidaregåande skuleslag i Noreg. Og like viktig var det at desse skulane underviste jentene i meir enn dei typiske jentefaga; dei fekk lære rekning, lesing, skriving, historie og geografi.

Folkehøgskulane låg på dei norske bygdene. Norske bygdejenter fekk altså alt frå 1860-talet sjansen til å gå på skular som gav dei allmenndanning og kunnskap. Nikka Vonen hadde sjølv gått på skule i Davik. Det var ikkje ein folkehøgskule, men han skal ha vore svært påverka av grundtvigianismen. Kanskje tok Nikka Vonen med seg eit kvinnepolitisk medvit herfrå. Ho gjorde iallfall mykje som var utypisk for kvinner i samtida: Ho var fjellklatrar, ho var mellom dei fyrste i landet som publiserte tekstar på nynorsk og ho hadde eit stort nettverk av norske intellektuelle – både menn og kvinner.

Den grundtvigianske skuletradisjonen som Nikka Vonen var ein del av, ser ut til å ha vore kjernen i ein bygdefeministisk tradisjon i norsk historie. Det er ein tradisjon som diverre er underkommunisert og underforska, men som likevel var sentral for innføringa av kvinnestemmeretten i 1913. Før og rundt 1900 vart det etablert sterke miljø og organisasjonar av bygdekvinner som kjempa for kvinnerøysterett. Det ser me ei rekkje stader i Noreg, særleg rundt folkehøgskulane, men òg i andre bygder. Me kan finne slike miljø i mellom anna Nord-Østerdalen, Namdalen, Vest-Telemark, på Søre Sunnmøre, Voss og Ryfylke. Og me skal altså straks til Sogn og Fjordane! Men fyrst skal me til det tydelegaste og djupaste avtrykket som denne bygdefeministiske tradisjonen har sett i norsk soge.

Desse miljøa hadde nemleg svært mykje å seie for opprettinga av Landskvinnestemmerettsforeningen i 1898, som var ein utbrytarorganisasjon frå Kvinnestemmerettsforeningen. Dette var tida for lange namn! Sistnemnde, kvinnestemmerettsforeningen, hadde lenge vore kritisert for å berre vere oppteken av urbane middelklassekvinner sin situasjon. Til slutt sprakk han, nettopp på det grunnlaget – det vart kravt ein ny organisasjon som òg femnde kvinner på bygda. Fredrikke Marie Qvam, nynorskkvinne frå Nord-Trøndelag, tok leiinga i den nye organisasjonen.    

Landskvinnestemmerettsforeningens møte på Lillehammer. Fotograf Alvilde Torp.

Landskvinnestemmerettsforeningens møte på Lillehammer. Fotograf Alvilde Torp. “Foreningen arbeidet for stemmerett for kvinner i Norge fra 1898 til 1913, da kvinner fikk full stemmerett på lik linje med menn. Etter dette fortsatte foreningen sin aktivitet som velgerforening for kvinner fram til 1938.” Nasjonalbiblioteket.

Denne nye foreininga bygde seg raskt opp til ei stor samanslutning av kvinner frå heile landet. Den største bragda til Landskvinnestemmerettsforeningen var i 1905, rett før den nasjonale folkerøystinga om oppløysing av unionen med Sverige. Unionsoppløysing var det brennande spørsmålet mellom alle på den tida, men kvinner fekk ikkje vere med på å røyste over saka. Dermed sette Landskvinnestemmerettsforeningen i gang ei storstila innsamling av kvinneunderskrifter mot union. På berre tre veker vart det samla inn nærare 300 000 kvinneunderskrifter frå heile landet – og det om sommaren, i slåtten, i eit tid med sein postgang og dårleg infrastruktur.

Så, norske kvinner over heile landet fekk vist dei unionskritiske venstrepolitikarane at dei tok politisk ansvar. «Kvinnenes folkeavstemming», som ho vart kalla, vart dermed det sterkaste argumentet for allmenn kvinnerøysterett etter 1905. Det som hende i 1913 kan ikkje tenkjast utan kvinnerøystinga i 1905, det er historikarane samde om. Og kvinnenes folkeavstemming kom i stand fordi kvinnesak var vorte til bygdekvinnesak, og årets hundreårsjubileum kjem såleis som resultat av ei bygdefeministisk rørsle som hadde vakse seg sterk kring 1905.

Så kva då med kvinner og kvinnemiljø i Sogn og Fjordane rundt røystinga i 1905? Talet på kvinneunderskrifter frå Sogn og Fjordane som har vorte ståande, er 2451, og det var lite samanlikna med andre fylke. Så kan ein spekulere i om det hadde å gjere med at det var eit meir tradisjonelt samfunn her, også når det gjeld kjønnsroller og kor viktig ein såg på kvinnerøysterettskampen.

No er alle underskriftslistene lagde ut på nettet, så det er mogleg å telje. Då viser det seg at talet 2451 stammar frå den fyrste overleveringa til Stortinget frå LKSF då det totalt var drygt 244 000 underskrifter på landsplan. Men i løpet av hausten kom talet opp i kring 300 000, og ei ny teljing viser at det kom inn i alt 3542 underskrifter frå Sogn og Fjordane.

Det er likevel lite. Om ein held talet på kvinneunderskrifter saman med talet på menn som deltok i folkerøystinga, tilsvarar kvinneunderskriftene på landsplan 79 prosent av mannsrøystene. I Sogn og Fjordane er talet berre 21 prosent, og det er lågast av alle fylke. Ser ein på geografien, er mønsteret likevel tydeleg: Det var (nedanfrå) Sogn og Fjordane, Finnmark (26 %), Nordland (35 %), Hordaland med Bergen (37 %), Møre og Romsdal (49 %), Troms (56 %) og Rogaland (66 %) som hadde lågast oppslutnad. Det var altså i dei mest grisgrendte landsdelane med dei vanskelegaste kommunikasjonstilhøva at det vart samla inn færrast underskrifter både om ein jamfører med mannsrøystene og med folketalet. Det bør ikkje undre nokon.

Samstundes var det trass alt slik at vestlandsfylka var mellom fylka i landet med høgast valdeltaking i folkerøystinga, så mennene kom seg til røysteurnene i hopetal trass i vanskelege kommunikasjonar. Så det med tradisjonelle kjønnsroller har kanskje noko føre seg likevel?

To kvinner på kjøkkenet. Foto Perspektivet Museum.

To kvinner på kjøkkenet. Foto Perspektivet Museum.

Underskriftslistene på nettet gjer det mogleg å lage seg ein statistikk på kommunenivå (eller meir presist: valsokn sidan somme valsokn hadde fleire kommunar).


Kvinne-underskrifter 1905

Kvinne-underskrifter i prosent av mannsrøyster aug 1905



28 %



24 %



9 %



16 %



46 %



57 %



61 %



31 %



7 %



89 %



13 %

Kinn med Florø


55 %



9 %



19 %



43 %



69 %



22 %



57 %

Heile fylket


21 %

Heile landet

300 000

79 %

Det finst altså kvinneunderskrifter frå 15 valsokn medan 13 manglar. I Sogn gjeld det Solund, Hyllestad, Vik, Årdal og Jostedal, i Sunnfjord manglar Askvoll, Fjaler, Gaular, Jølster, Førde (med Naustdal og Vevring), og i Nordfjord manglar Selje, Davik og Innvik. At det manglar underskriftslister frå så mange kommunar, dreg sjølvsagt fylkessnittet kraftig ned. Det var òg få underskrifter frå somme av kommunane som var med på aksjonen. Går ein inn i listene, ser ein at forklaringa gjerne er at det berre vart samla underskrifter i éi eller nokre få bygder i kommunen.

Dette materialet skrik etter grundigare analysar enn dei me kan by på her. Men me kan ta ein kikk på nokre av dei som truleg stod bak dei lokale aksjonane:

  • Dokterfrua Dina Krog (Paasche) i Luster (89 %, over landssnittet!), som òg var tremenning til kvinnesaksdronninga Gina Krog i Kristiania
  • fru sokneprest Hesselberg i Hornindal (69 %) i lag med fleire kvinner frå politikarslekta Kirkhorn,
  • Magda Knagenhielm på Kaupanger (Sogndal 57 %),
  • Metta Dahl i Sogndal (57 %) som dreiv folkehøgskulen på Helgheim i lag med bror sin,
  • bergenskvinna og bokhandlarekspeditøren Marianne Brøgger på Eid (43 %) som året etter starta det som i dag er Skjeldestad bokhandel i Sogndal,
  • den aktive venstrekvinna Gina Michelsen i Lærdal (31 %),
  • Lina Midtun i Gulen (24 %), kona til lokalpolitikaren Otto Midttun.

Dette er berre nokre døme, men det viser at mange av kvinnene som stod i spissen for underskriftsaksjonen i Sogn og Fjordane, var frå same type bygdeelite som Nikka Vonen: Det var anten kvinner frå mellom- eller overklassen som hadde ressursar, tid og nettverk til å organisere slike aksjonar (som Dina Krog), eller det var kvinner frå den nye bygdeeliten som hadde arbeidd seg opp i bondesamfunnet gjennom organisasjonsarbeid og lokalpolitikk (som Lina Midttun). Bak desse leiarane flokka bygdekvinnene seg nedover på underskriftslistene, kvinner som hadde fått det politiske engasjementet sitt forma av Venstre-mobiliseringa på slutten av 1800-talet. Mange av dei hadde fått høve til å gå folkehøgskule og amtsskulekurs for jenter, og mange hadde fått høve til å engasjere seg i det aukande talet friviljuge organisasjonar på same tida. Og når Dina Krog greidde å få så mange lustrakvinner til å skrive under, hadde det neppe å gjere med at dei var meir radikale enn andre kvinner i fylket. Det hadde nok aller mest å gjere med at Krog må ha vore ein uvanleg dyktig og energisk organisator. Ho hadde i 1901 òg vorte den fyrste og einaste kvinnelege kommunestyrerepresentanten i Sogn og Fjordane.

Dina Krog Paasche med mannen Einar Paasche og borna. Fotograf: Johan Rumohr Døsen, ca 1900-1902. Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.

Dina Krog Paasche med mannen Einar Paasche og borna. Fotograf: Johan Rumohr Døsen, ca 1900-1902. Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.

Bak slike personlege og til ein viss grad tilfeldige faktorar, øygnar me likevel eit mønster: Oppslutnaden var minst i områda på kysten og i Sunnfjord der høgrepartia stod sterk ved vala, og størst i Indre Nordfjord og Sogn, særleg Indre Sogn, der venstrepartia stod sterkast. Så det kan tenkjast at somme lokalmiljø gav betre arbeidsvilkår og støtte til kvinnenettverka enn andre.

Me sa tidlegare at ein kan spekulere i tradisjonelle kjønnsroller som forklaring fordi ingen har granska bygdekvinnemobiliseringa og bygdefeminismen skikkeleg. Det har heller ikkje me gjort, men denne vesle granskinga i veka etter føredraget har iallfall stadfesta at der det var lokale initiativtakarar og organisatorar med ressursar, der skreiv kvinnene under så det heldt. Ein skal ikkje sjå lenge etter før ein får auga på bygdefeminisme og bygdefeministar i Sogn og Fjordane òg. Men her er det mykje meir å finne ut, og me får vone at dette jubileumsåret får lokalhistorikarar til å saumfare underskriftslistene for å kartleggje organisatorar, nettverk og vilkåra for å gjennomføre aksjonane. Dessutan er det grunn til å spørje seg: Kom verkeleg alle underskriftslistene fram til Stortinget i 1905? Det er mystisk at så godt som heile Sunnfjord manglar, mellom anna Nikka Vonens kommune Ytre Holmedal (Fjaler). Dersom det var aksjonar også i kommunane det ikkje finst lister frå, burde det kome fram gjennom avisene frå august–september 1905.

Her er altså mykje å henge fingrane i for sogegranskarar. Likevel kan me unne oss ei stor feiring i år, ikkje berre for røysterettskampen til kvinnene i det urbane borgarskapet, men òg kampen til våre tidlegare sambygdingar i Fjordane og i Sogn.