The English clergyman’s daughter

Margaret Sophia Green Kvikne

31st Dec. 1850 – 24th Jan. 1894

The English clergyman’s daughter who inspired the building of S. Olaf’s Church, Balestrand.

Margaret Sophia Green was born and raised in Birkin Vicarage (near Leeds and Selby, Yorkshire) – the eldest daughter of the Revd Valentine Green’s second marriage to Spophia. Her father died when Margaret was 22 and, along with some members of the family, she moved to Leicester. In 1886, already an experienced mountain climber, she made her first visit to Norway. On 16th July 18888 Margaret arrived in Balholm and met Knut Kvikne, a mountain guide and, with his brother Ole, proprietor of the Kvikne’s Hotel. Margaret and Knut were married four years later, in 1892.

Sadly, the marriage lasted under two years, as Margaret died as a result of the (Russian) flu pandemic/tuberculosis in January 1894. She was buried in Tjugum churchyard, across the fjord from Balestrand. Margaret had already planned to have an English church built in Balestrand and, on her deathbed, made Knut promise that he would erect a church.

Knut kept his word, the Kvikne family providing the site and much of the cost being born by two American ladies, Gertrude Abbott and Elisabeth Winslow Peters. On 18th July 1897 St. Olaf’s Anglican Church – built in the style of a Norwegian stave church – was completed and dedicated.

Margaret’s life – before marriage

Margaret’s father, Valentine Green (born 1800) – a descendant of Oliver Cromwell – had moved in 1835 from Knipton, in Leicestershire, to be the Rector of the parish of St. Mary the Virgin, Birkin, with St. John the Babtist, Haddlesey. The family consisted of his wife, Anna Barbara (née Vaughan), their 3 year-old son Valentine, 1 year-old daughter Emily, and the new baby Elizabeth. Another son, Thomas Hill, was born in Birkin on 7th April 1836.

(Thomas Hill Green subsequently became a successful academic and was appointed Professor of Moral Philosophy at Oxford in 1878. He became the leading figure in ‘ethical socialism’, with great sympathy towards the suffering of the poorer classes, and was a Temperance reformer (at Oxford he looked after his alcoholic brother, Valentine). He married Charlotte Symmonds and died, childless, in 1882).

Anna Barbara, the Rector’s wife, died of typhus on 12th April 1837, and was buried in the churchyard three days later.

Valentine Green later married Sophia Lilly (Feb. 1850), and their first daughter Margaret Sophia was born in 31 Dec. 1850. Three other children were then born – Robert Valentine, 9 April 1852 (died 3 Feb 1853), Catherine Georgiana, 11 Jul. 1853 and Arthur Valentine, 13 Jan. 1856.

We know that Thomas Hill Green was educated entirely at home, before going to Rugby school at 14, and it is reasonable to assume that the other children, including Margaret Sophia, were also taught in the large twelve-roomed Rectory. (Valentine Green had received his Cambridge MA when he was 25; his first wife was from an extremely academic family; and it was not unusual for such clergy families to have home-based education.)

In the 1861 census the Rectory housed ten people. This included, among others, the 10 year-old Margaret Sophia and three servants. Thomas, aged 25, was already lecturing at Oxford University. The house passed into private hands some years back and has recently been restored and re-occupied.

The old hand-operated water pump is still a fixture in the back yard, and we may picture the children ‘helping’ Ann Keightley – the housemaid – fetch in buckets of water for the meals and for washing and bathing.

St. Mary’s Church, Birkin, dated back to the early 11th century, some 100 years earlier than the earliest Norwegian stave churches with which it became indirectly linked, through the inspiration of Margaret Sophia Green Kvikne. The south aisle (seen above) was added in 1328, but little has been changed in the one thousand years that is has housed a worshipping community. Its most special feature is the Norman apse (semi-circular East-end), one of the very few remaining in Britain. This is another link to Norway and the apse of St. Olaf’s, Balestrand. The Church is some 100 meters or so down the village road from the rectory.

Being the Rector of Birkin was then a wealthy living for a clergyman. In 1865 the rector’s income was £1050, one of the richest livings in York Diocese (roughly £100, 000 / 1 million NOK today!). Tithes brought in an extra £626.

The village’s population was then given as 821. In 2001 it was only 146, the large families of 8 or 10 children and a rural community relying on great numbers of agricultural workers both being consigned to history.

Aged 73 years and still in the post, the Revd. Valentine Green died in 1873. Within a few months of his death, the remaining family would have been obliged to leave the rectory. The 1881 census shows Margaret Sophia living with Emily and Elizabeth (her half-sisters) and Catherine (her younger sister) in Leicester. Sometime between 1873 and 1886 Margaret took up mountain climbing in a serious way. By the time she first visited Norway (1886) she was already an experienced climber. On 23rd July that year she reached the top of the Buar glacier in Hardanger. A renowned pioneering rock-climber, she became only the second woman to climb the steep Romsdalshorn. She moved on to Geiranger and ended her tour by visiting Fantoft Stave Church in Bergen. Here perhaps the seed was sown for her later idea of an English “stave” church.


On 16th July 1888 Margaret Sophia Green first visited Balholm, arriving on one the thrice-weekly steamship services that had just been introduced. She soon met Knut Kvikne, one of the two brothers running the inn at Holmen in Balestrand. Knut organised leisure activities for guests and was an experienced mountain guide and had an excellent command of English (from his time in America). She fell in love with the tall handsome Knut and returned the following year to spend time in Balholm and district. Margaret and Knut were married in Bergen Register Office in August 1892.

She never felt entirely at home in the Norwegian Church, and also believed that the many English (and other) tourists visiting Balestrand would appreciate Church Services in English, using normal Anglican worship. Even before she became ill – during the autumn of 1893 – she began to raise money for her projected church, as well as continuing to help in the running of the hotel. The tuberculosis took its course but, as she lay dying, Margaret made her husband promise to erect an English church in Balestrand.

Margaret Sophia Green Kvikne died on 24th Januar 1894. Knut kept his word and on 18th July 1897 the church was completed and dedicated.

St. Olaf’s Church (Sant Olaf Kirke) was designed by Zetlitz Kielland, who based his design on the Norwegian stave churches. As with Margaret’s home church in Birkin, the apsidal east end in prominent.

There are 9 Saints’ windows in St. Olaf’s church (see separate leaflet). The one featuring St. Margaret (1046-1093) – the granddaughter of Edmund Ironside, King of Wessex, is the first window, possibly as the church was inspired by Margaret Sophia Green Kvikne.

Timeline of key dates

1850 Birth of Margaret Sophia Green Berkin Rectory, Yorkshire, UK.
1872 1st Anglican presence (chaplaincy) in Norway – at Balholm (Balestrand). Listed in SPG European Chaiplaincy Minutes.
1877 (Feb) Ole Kvigne buys the Holmen shop/inn. Ole and Knut later changed their name to Kvikne.
1885 (July) 1st package holiday to Norway. By Thomas Cook’s Scandinavian Manager
1886 (23 July) Margaret S Green arrives in Bergen.  
1888 (16 July) Margaret S Green visits Balholm for the 1st time.  
1889 (17, 20, 22 March) Margaret conducts Services at Balholm (for SPG). At Kvikne hotel.
1892 (2 Aug.) Margaret and Knut Andersen Kvikne marry in Bergen. Margaret Kvikne helps run the Hotel. She starts to collect money for an ‘English Church’. Bergen Byfogd (Register Office).


Flowers, kitchen menus etc.

Encourages others (Gertrude Abbot and Elizabeth Winslow Peters, etc)


1893/4 An ill Margaret asks Knut to build her ‘English Church’.  
1894 (24 Jan.) Margaret Sophia Green Kvikne dies. TB+Asian/Russian flu – paralysis of the heart.
          (1 Feb.) Margaret is buried at Tjugum church. Service taken by Revd Harald Ulrik Sverdrup.
1896 (12 April) Ole Kvikne hands over land at Midnesbakken to Anglican Church. New church, designed by Zetlutz Kielland – based on the Vang Stave Church. Vang church moved to Bruckenberge (SE Germany, now Karpacz in Poland.
1897 (18 July) S Olaf’s Church opened and dedicated  
1898 Canon Hutchinson gave/offered the 9 stained glass saints’ windows. Chaplain at Balholm Dec. 1897; Offer accepted by SPG.


Text and research by John Roden (York) 2007, revised in 2014.

From Birkin to Balestrand

I magasinet “The European Anglican” No. 54 (gitt ut av Diocese in Europe, The Church of England) som kom ut sommaren 2012 kan ein lese om John Roden sitt arbeid med den engelske kyrkja i Balestrand og kva linken er mellom denne unike anglikanske stavkyrkja, prestedottera Margaret Sophia Green Kvikne og ei kyrkje i Birkin i York.

From Birkin to Balestrand - Faith links across the fjords. Published in The European Anglican No. 54 2012.

From Birkin to Balestrand – Faith links across the fjords. (pages 12-13)

Engelskkyrkja og Margaret Sophia Green Kvikne

I boka “Balestrand” av Knut Bry og Idun A. Husabø (Skald 2011) kan ein lese eit intervju med presten John Roden som har forska på historia til Margaret Green Kvikne. Artikkelen heiter “Anglikansk sommarjobb” og er tilgjengeleg for lesing på nett:


Les meir om Nikka Vonen

Nikka (Nicoline Marie) Vonen

Født 14.november 1836 i Dale i Fjaler kommune i Sunnfjord. Konfirmasjonen fann stad i Davik i Nordfjord i 1851. Ho er mest kjent som skulestyrar og pedagog, men har også samla, skrive ned og gitt ut folkeminne og folkeskildringar frå Sunnfjord. Tekstane vart gitt ut på riksmål med dialogar på dialekt. Etter kvart vart dei omsett til landsmål. Nikka Vonen var involvert i målstriden i pionértida til nynorsken i 1860-70-åra. Ho var ugift. Nikka Vonen døydde 97 år gamal i november 1933.

Skulegong og arbeid

Først to år ved Lindemanns Pensionat og Skole for Pigebørn av den betre Classe i Davik i Nordfjord dit ho kom i 11-12-årsalderen, så i teneste som guvernante på Kinn utanfor Florø, i Lyngdal, i Kristiania og i Drøbak. 26 år gamal tok Nikka Vonen til ved Nissens Pigeskole for Voksne i Kristiania, og mykje tyder på at ho ei tid var elev ved Eugenias Stiftelse i hovudstaden. I Kristiania fekk nok Nikka Vonen stimulert interessa si for kultur, utdanning og kunnskap og kjent på straumdraga i tida når det gjaldt samfunnsspørsmål. Ho var særs interessert i tekstane til Snorre, og han vart lesen av Nikka Vonen allereie då ho var barn.

Skule for piker

Nikka Vonen starta pensjonatskule for jenter på Steia i Dale i 1871. Den vart driven av Nikka Vonen til 1907. Om lag 800 elevar frå 11 til 20 år gjekk ved skulen som ga undervising på folke-og middelskulenivå. Den første, faste kvinnelege stortingsrepresentanten, Karen Platou (1879-1950), født i Mandal og representerte Høgre frå 1922, gjekk på skulen til Nikka Vonen. Han er karakterisert som særs viktig for utviklinga av pensjonatskulane, og hadde elevar frå utlandet i klasserommet.

Formidlar av folkeminne

Nikka Vonen samla, skreiv ned og ga ut munnleg, overleverte folkeminne i form av segner og forteljingar, tradisjonar og tru, dialektord, gåter, leikar, lækjarråd, viser og skildringar. Mesteparten av det innsamla materialet hennar er frå Sunnfjord, men noko er truleg også frå Sunnmøre og frå Gudbrandsdalen. Dette tok ho kanskje til med etter oppmoding og oppmuntring av Eilert Sundt, den første sosiologen i Noreg. Nikka Vonen møtte etter alt å døme Sundt for første gong i Dale i 1862.


Første stykket på prent frå Nikka Vonen var «En Husmandsfamilie» på riksmål i tidsskriftet Folkevennen i 1865. Husmannsfamilien var frå Dale. Om lag 20 segner vart i 1868-1869 trykt i Dølen, bladet åt Aasmund Olavson Vinje. Her kom dei første landsmåltekstane frå Vonen til lesarane. Dei var rett nok omsett til landsmål av språkforskar Hans Ross. Dialogane var på dialekt frå handa åt Nikka Vonen. Nokre år etter kom forteljingar av ho på trykk i tidsskriftet Svein Urædd og i Lauvduskar på 1870-talet – på landsmål. Soleis var Nikka Vonen ansvarleg for dei første stykka på nynorsk på trykk i det nye skriftmålet si aller første tid.


Nikka Vonen meldte seg i 1872 som første kvinne inn i nynorskorganisasjonen Vestmannalaget i Bergen (skipa 1868), og var i medlemslistene åt Det Norske Samlaget til og med 1875. Nikka Vonen brevveksla med framståande personar i kultur-og samfunnsliv i landet på den tida: m.a. Bjørnstjerne Bjørnson, prest og skulemann Christopher Bruun, historikar Ernst Johan Sars.

I fjellheimen

Nikka Vonen var blant dei første kvinnene i Jotunheimen og på Galdhøpiggen, og blei medlem av Den Norske Turistforening truleg frå starten i 1868. I august 1874 vart ho kjent med den britiske fjellklatraren William C. Slingsby.


I 1894 fekk ho Kong Oscar IIs medalje til belønning for fortjenstlig virksomhet i gull for arbeidet med pensjonatskulen. Nikka Vonen var æresmedlem i Bergen Museum.

Diktet “Den rare kone” av Claus Frimann

Diktet “Den rare kone” av Claus Frimann

Diktarpresten Claus Frimann hadde stor respekt for kvinnene og arbeidet deira. Han var observant og la merke til alt dei gjorde og kunnskapen dei hadde om mangt og mykje. Særleg var han ein stor beundrar av mora si, Sara Cold Frimann, som vart enkje i ung alder med fire born under 13 år, alle gutar. Claus var eldst og måtte soleis tidleg trå inn i mannens verden med det ansvar og dei plikter det innebar. Då han gifta seg var det med ei som hadde tilsvarande kvalitetar som mora stod for, Anna Margrethe Meldal. Begge desse kvinnene er det sagt er Claus Frimann sine førebilete og inspirasjonskjelder til denne visa som han kalla «Den rare Kone». («Rare» tyder her fin, sjeldan, spesiell.) Ein hyllest til kvinnene!

– Elin Pehrson Grytting



Tekst: Claus Frimann (1746-1829), (Frå “Almuens Sanger”)

Den fiineste Kone paa Stranden
Hver Aften jeg tager i Favn;
Om jeg vilde bytte med Granden,
En Nar maatte være mit Navn;
Ret aldrig en Smule hun mukker,
Endskiønt jeg er ude om Qvel;
Thi kalder jeg hende mit Sukker,
Min Due, min sødeste Siel.

Ei Døren paa Væggen hun slænger,
Som mangen En har for Maneer,
Der dybt dog med Hovedet hænger,
Naar man udi Kirken dem seer;
Ei Ternen i Haaret hun rykker,
For hende gaaer Drængen i Roe;
Hvad Andre i hundrede Stykker,
Det slaaer hun aleene i to.

De groveste Avner og Stilke,
Som findes i Hamp og i Blaar,
Dem spinder hun myge som Silke,
Ja fine som hængende Haar;
Hun væver de bedste Gaasøien,
Som gaae giennem Hovvold og Skaft;
Du skulde see Helligdags-Trøien,
Den lyser som flammende Taft.

Naar Ilden paa Gruen hun tænder,
Hun tager den vaadeste Blok,
Hun puster een Gang, og den brænder
Som Spaanen af tørreste Stok;
Sin Tvorre forstaaer hun til Prikke,
For Gryden hun staaer som en Mand,
En Klump udi Meelgrøden ikke
I femten Aar mindes jeg kan.

Hun brygger et Øl, kiere Broder!
Især naar hun brygger til Juul, –
Jeg sværger, at rigtig Sterkodder
Det slog som en Smaadræng omkuld;
Af Fløden et Smør kan hun lave,
Af Vallen en Stolterkiæs-Ost,
Som frit kunde staae for en Pave,
Ja, var det endog for en Provst.

Et Himmelraad sikkert hun kiender
For Sygdom paa Folk og paa Fæ;
Den Olie, af dig som hun brænder,
Velsignede Eenebær-Træ!
Til Stedet kun nærmer sig Lugten,
Den Smerte i Kiød eller Been
Til Pokkers alt er den paa Flugten,
Og kommer ei snarlig igien.

Ret artig de Rygter spadsere
Om hendes mirakelske Ting,
To Skilling jeg torde parere,
Hun kiendes vel tre Miil` omkring;
Gid, Præsten ei efter det kommer!
Han troer, det er Troldoms Bedrift;
Vee den, for Hr. Ole som kommer;
Han sætter forfærdelig Skrift.


Les meir om Sara Cold Frimann

Sara Cold Frimann (1714 – 1800)

Sara kom til Selje som prestekone, inngifta i den kjende Harboe Frimann-slekta. Ho vart lagt merke til i samtida og hugsa i ettertida fordi ho var raus og hjelpte sine medmenneske, men også fordi ho hadde sans for forretningar. Korleis vart Sara det driftige mennesket ho var?

Kven var Sara Cold?

Sara vart fødd i Romedal, ei bygd sør i Hedmark. Ho var dotter av presten Isaac Cold og hans andre kone Mette Larsdatter Sleichar. Faren var sjølv son av presten i Øyer og av god familie. Han var først gift med Mette Nielsdatter Hover. Hun døde i 1701, og i skiftet etter henne står det oppført elleve barn. Hun hadde en son og tre døtrer frå tidlegere ekteskap, og med Isaac hadde hun fire søner og tre døtrer. Arven etter henne var stor, og Isaac var ein halden mann.

Mor til Sara er det ikkje lett å finne ut mykje om, men ho var stedotter til broren til Isaac. Dei gifta seg i 1702 og fekk tre barn saman. Sara hadde i alt ni søsken. Brørne fekk alle god utdanning, og den eldste, Jakob Cold, vart ein namngjeten prest i Kristiania. Jentene skulle ikkje utdannast på den tid, men Sara hadde god tilgang på bøker i oppveksten og kan ha lese mykje. Ho fekk også lære å veve og gjere handarbeid.

Far til Sara vart prost for Øvre Romerike i 1724, og familien flytta til Nannestad. Det var her Sara møtte Peder Harboe Frimann og gifta seg med han i 1745. Det skal ha vore sagt om Sara at ho ikkje var særleg pen, og folk i Selje undra seg over at ein så staut kar som Peder ville ha henne. Anna Harboe, mor til Peder, skal ha svara at «er ho pen nok for han, er ho pen nok for oss andre».


Kan hende hadde Sara andre kvalitetar som Peder sette høgare enn utsjånad. Både Peder og Isaac Cold var pietistiske prestar, opptekne av personleg tru og moral. Pietistane meinte det ikkje var nok at folk gjekk til kyrkje kvar søndag og utførte dei pliktene kyrkja påla dei. Kvar einskild måtte ha eit forhold til Gud. Skulle folk få det, måtte dei kunne lese bibelen. Pietistane ville at alle skulle lære å lese, og dei noterte ofte med stor flid opplysningar om korleis soknebarna levde.

Sara hadde same forståing av kristentrua som Peder. Ho var godt kjend med bibelen og viste flid i alt sitt arbeid. Då dei kom til Selje som nygifte, sette dei i gong med både fattigstell og skule. Sara held kurs i handarbeid for unge kvinner.

Prestefrue i Selje

Det er ikkje fortalt mykje om den første tida Sara budde i Selje. Då var det helst mannen Peder som vart omtala. Han var godt likt i bygda, og ikkje redd for å ta i eit tak. Biskop Erik Pontoppidan roste han for «berømmelig Flid i sin Gjerning» etter sitt besøk i 1750, men la til at han «prædikede ..lidt fryktsomt».

Sara og Peder fekk sju søner, men berre fire vaks opp. Spedbarnsdød var svært vanleg på 1700-talet. I kyrkjeboka frå Selje 1745 – 1750 er meir enn halvparten av dei døde spedbarn. Peder har ringa inn både dåpsdagane og gravferdsnotisane for barna sine, og han skreiv ned nøyaktig kor gamle dei vart. Det må ha vore tungt for både mor og far.


Peder døydde i 1759, og Sara sat att med fire søner. På den tida var det vanleg at enkjene gifte seg opp att etter kort tid. Sara valde å vere eineforsørgjar. Ho fekk ein stor arv etter Peder, og ho var ikkje nøydd å gifte seg opp att av økonomiske årsaker slik mange enkjer var. Ho hadde eit hus i lag med svigermora på prestegarden, eigde part i fleire andre gardar og hadde eigen fiskebåt og notbruk. Som presteenkje fekk ho 30 riksdaler i året, og Peder hadde også sett av pengar i ei enkje-pensjonskasse som årleg ga ho 30 riksdaler til.

Om arven var god, kravde det mykje arbeid å følgje den opp. Den eldste sonen Claus var 13 år då faren gjekk bort, og han vart til god støtte for mora. Han fekk lære å føre rekneskap, og han deltok i det praktiske arbeidet. Sara var dyktig og nøysam i hushaldet, og ho fann også tid til å veve og farge tøy for sal.

Svigermora Anna hadde ord på seg for å vere gniten, men ho skal ha støtta opp om svigerdottera og barnebarna. Dei fekk også sin del av arven etter henne i 1769. Svoger til Sara, Wilhelm Frimann, fekk ingen eigne barn. Han hadde brorsønene hos seg i periodar og hjelpte til med utdanninga deira.


I «Galleri af berømte Fruentimmer» frå 1793 skriv Birch at det var små kår hos Sara. Det stemte nok ikkje heilt, men ho arbeidde hardt og flittig sjølv om ho ikkje var nøydd til det. Etter kvart som sønene vaks til, selde ho unna litt jordegods og kosta utdanning på dei.

Dei to eldste sønene vart prestar som faren. Claus Frimann var prest på Davik og kjend for sine jordnære og folkelege dikt og songar. Isaach Severin Frimann var prest i Namdal. Den tredje i rekka, Johan Cold Frimann, vart lege og busette seg i Trondheim. Den yngste, Peder Harboe Frimann, gjorde karriere innan utanrikstenesta og diplomatiet, og budde i København. Han skreiv også nokre dikt.

Alle sønene held kontakt med mora i vaksen alder. Då Sara gjekk bort i 1800, sette Claus inn annonse i Bergens Adresse-Contoirs Efterretninger. Der gir han mora tittelen dikterinde, men det er berre eit dikt ein veit ho har skrive.

Kvifor vart Sara eit berømt fruentimmer?

Korleis Birch fann fram til Sara i Selje då han sette opp sitt galleri av fruentimmer, er det ikkje godt å finne svar på. Truleg høyrde han om Sara frå nokon som kjende ho. Det kan godt ha vore ein av sønene eller eit anna familiemedlem.

Sara delte lagnad med fleire andre enkjer i distriktet. Å sitje med jordegods, fiskebåt og notbruk for ei einsleg kvinne var ikkje unikt. Både svigermora og svigerinna gjorde det same. Men livet til Sara var innhaldsrikt og spesielt, og ho var ei driftig dame. Det var lett for Birch å skrive godt og oppdragande lesestoff om henne.



Sara Cold Frimann sin ektemann, Peder Harboe Frimann (1713-1759), var prest i Selje frå 1745-1759. Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Sara Cold Frimann sin ektemann, Peder Harboe Frimann (1713-1759), var prest i Selje frå 1745-1759. Foto: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Prestegarden i Selje. Foto: Fylkesarkivet/Borgny Dam-Nielsen

Prestegarden i Selje. Foto: Fylkesarkivet/Borgny Dam-Nielsen

Skisse av Selje prestegard frå 1868. Foto Fylkesarkivet

Skisse av Selje prestegard frå 1868. Foto Fylkesarkivet

Svigermor til Sara, Anna Harboe Frimann, gifta seg på nytt etter Claus Frimann sin død. Den nye ektemannen var den nye soknepresten i Selje, Søren Madsen. Foto av måleri i Selje kyrkje: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane

Svigermor til Sara, Anna Harboe Frimann, gifta seg på nytt etter Claus Frimann sin død. Den nye ektemannen var den nye soknepresten i Selje, Søren Madsen. Foto av måleri i Selje kyrkje: Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane


Hilde Horpen med klarinetten. Privat foto.

Hilde Horpen med klarinetten. Privat foto. Lisens: Creative Commons Namngjeving-DelPåSameVilkår Creative Commons-lisens.

Hilde Horpen. Fotograf: Morten Sortland

Hilde Horpen. Fotograf: Morten Sortland. Lisens: Creative Commons Namngjeving-DelPåSameVilkår Creative Commons-lisens.

Digital forteljing

Denne digitale forteljinga om Ingeborg Grytten er også publisert på

Du kan også kome til forteljinga ved å bruke denne QR-koden:



Kjerstina Vangsnes, fødd Hauglum, (1867-1915) som tok opp att den gamle biletvev-tradisjonen i  Sogn og lærte han vidare, mellom anna på vevskulen i Lærdal i 1889.

Kjerstina Vangsnes, fødd Hauglum, (1867-1915) som tok opp att den gamle biletvev-tradisjonen i Sogn og lærte han vidare,
mellom anna på vevskulen i Lærdal i 1889. Foto: De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.

Brattegjerde på Lærdalsøyri, der Randi og Otto Blehr budde i vel eit tiår frå 1877.

Brattegjerde på Lærdalsøyri, der Randi og Otto Blehr budde i vel eit tiår frå 1877. Foto Mariell Øyre.
Grava til Otto Albert og Randi Marie Blehr på Vår Frelsers gravlund, Oslo. Foto Chris Nyborg

Grava til Otto Albert og Randi Marie Blehr på Vår Frelsers gravlund, Oslo. Foto Chris Nyborg

Adresse til storting og regjering frå norske kvinner i 1905

Adresse til storting og regjering frå norske kvinner i 1905

Kvinner lærer vevkunst

Kvinner lærer vevkunst. Foto: De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.

Kvinner ved veven

Kvinner ved veven. Foto: De Heibergske Samlinger – Sogn Folkemuseum.